Evangeliseringsturné

Det var på tide at jeg kom meg av gårde på den første evangeliseringsturneen. Avtalte med lederen for evangeliseringsarbeidet i den byen vi skal bo i (Ihosy) at jeg kunne stille med bil, og han med program. Kjørte fra Anstirabe onsdag, overnattet i Ihosy til torsdag. Med en gang jeg kom fram, gikk jeg til lederen og snakket med han. Han hadde gjort store forberedelser til denne turen: ruten var klar, lokalradioen hadde annonsert at jeg skulle komme på besøk til fire landsbyer (kjendis!!), jeg skulle preke på fredagen i en av landsbyene. Jeg måtte bare si ja til dette, og begynte allerede da å tenke på hvilken tekst jeg skulle bruke (fikk den av kona når jeg ringte hjem senere på kvelden). Den første (positive) overraskelsen var at vi ikke skulle kjøre klokken seks om morgenen, men åtte. Da kunne jeg stå opp syv, og hadde godt tid på å gjøre meg klar. Vi kjørte halv ni. Vi var fem i bilen: meg som sjåfør, 3 evangelister og konen til legen i en av landsbyene vi besøkte. Turen tok ca. tre og en halv time, på dårlige veier. Jeg fikk anledning til å spørre masse om arbeidet de gjorde, hva som er det største problemet med evangeliseringen i denne regionen, hvilken metoder de brukte, hvor mange kristne det var,…. Jeg følte at jeg hadde lært mye allerede bare ved å snakke med dem mens vi kjørte.
Denne regionen er kjent for kveg og kvegrøvere. Jeg fikk høre masse om møte mellom evangelister og røvere på veien. Det var trygt å sykle eller gå (for det er det de gjør) når folk vet hvem de er, spesielt når de jobber med evangelisering. ”Det er mange som sier: be for oss, av røverne når vi treffer dem på veien ” sa en av evangelistene. Dette viser at de har respekt for det evangelistene står for, selv om de selv tror at deres kontakt med åndeverden er sterkest. Poenget er: gjør at du blir kjent som ”evangelisten”, da kjører du trygt. Dette sa jeg til meg selv, mens jeg så etter tegn til røverne på sletten. De viste meg alle steder der hvor røverne pleier å stoppe folk. Men nå det er sagt, de stjeler bare kveg og stopper bare de som har med seg penger ifra kvegsalg. Evangelistene har aldri hørt at røverne har stoppet biler før, og jeg tror at jeg ikke kommer til å bli den første.
Vi kom fram til den første landsbyen halv tolv. Der sto de og ventet på oss.
Men vi var der bare i ti minutter, siden vi måtte kjøre videre til en landsby en time der ifra. Vi skulle komme tilbake senere på ettermiddagen, og vise film der. Vi fikk med oss to katekister og to kristne. Disse skulle være med på evangeliseringen. Vi kom fram til den første landsbyen, der de ventet på oss med middag, i Kirken. Vi satte oss ned på stråmattene inne i Kirken, og fikk servert varm middag: ris og noe som lignet på kylling. Det smakte ikke godt, men hva gjør man? Jeg måtte spise for å ikke fornærme verten vår. Etter middagen fikk jeg vite at det var due vi fikk servert til middag! Etter middagen, kom alle i landsbyen til kirken (det var tre hus i den landsbyen, utenom kirken), der vi hadde nattverdsgudstjeneste, med medbrakt vin og oblater. Glass ble brukt som beger. Etter nattverden skjedde det noe uventet: en dame ble bedt for på grunn av onde ånder. Jeg merket at alle satt rolige utenom de som ba for damen. Dette er noe de er vant med. Jeg måtte bare sitte rolig og ikke virke overrasket eller bekymret.
Vi kjørte videre til neste landsby, der vi besøkte de to kristne i den. Landsbyen besto av 20 hytter, men bare 2 kristne. Her er det mye å gjøre. Denne gangen valgte vi å besøke de to kristne, oppmuntre dem til å holde ut, ba for dem, og fortalte hvor viktig det er å vise deres tro i hverdagen. De to kristne er evangelist og katekist (gift med hverandre).
Sent på ettermiddagen kom vi tilbake til den første landsbyen. Her skulle vi vise to kristne filmer (gassiske). Selve visningen begynte åtte, og varte til halv tolv. Den lille kirken var full, mange sto ved døren og vinduene for å følge med. Mesteparten var ungdommer og barn, som til vanlig ikke går til kirken. Filmene handlet om kampen mot tryllemidler, noe som er aktuelt i disse regionene.
Vi overnattet i denne landsbyen. Neste dag kjørte vi videre til den siste landsbyen, ca. halvannen time kjøring. Der besøkte vi toby (der hyrdene tar vare på dem som er plaget av onde ånder og psykiske syke). Dette var en fin avslutning på turen vår.
Turen var veldig lærerikt for en ny misjonær som meg. Jeg fikk se veldig mye i løpet av turen, og så hva de trenger. Evangelistene og katekistene gjør veldig mye for å forkynne evangeliet for folk, mer enn det vi tror, når vi sitter i storbyen og ikke har de problemene de har. Er de heldige så har de en sykkel. Men selv med en sykkel er forholdene veldig vanskelige, det er mange landsbyer hvor det ikke går an å sykle til. Da er det bare å gå. Og det kan ta dager tur\retur, men evangeliet skal fram. Motorsykler hadde vært det beste, men når ingen kjøper til dem, har de ikke råd til å kjøpe selv.
En av ungdommene som så på de filmene vi viste, kom til evangelisten etterpå og spurte: ”er det virkelig sant at deres Gud er sterkere enn tryllemidlene vi bruker?” ”Ja”, sa evangelisten. Mer sa ikke den unge mannen. Han gikk hjem og forhåpentligvis tenkte mer på dette her, kommer tilbake og vil bli kristen. Jeg var også spent på hvordan veiene var, det er jo regntid nå. Men det gikk veldig greit, vi måtte bare finne veien av og til, og krysse bruer som ikke såg så veldig solide ut (knakte).