Evangelisering

Jobben min går ut på å koordinere evangeliseringen i synoden vår. Dette betyr masse kontorarbeid, men heldigvis også litt “ren evangelisering”. Dette betyr at jeg reiser, sammen med evangelister, og besøker landsbyer der det er eller ikke er kristne. Eller bare for å besøke evangelistene: oppfølging, oppmuntring, osv. Vi planlegger godt på forhånd, legger opp reiseruten, hvem som skal ha dagens tekst og en liten andakt, sanger vi skal synge, og hvor lang tid vi skal bruke i en landsby. Dette er ikke lett for meg å bestemme på kontorstolen min, derfor har vi et lite møte hos evangelisten eller de lokale kristne når vi kommer til landsbyen. Som regel er det ikke meg som står for selve forkynnelsen, men hjelper til hva en skal si, evaluering etterpå, osv. Rammen rundt selve evangeliseringen er, med andre ord, det jeg har ansvaret for.
Vi kom til en landsby men mange folk. Vi fant ut litt etter litt at alle som var der ikke bodde der, men siden vi hadde gitt beskjed (via en lokale kristen) av vi skulle komme, var det mange som kom ifra nabolandsbyene. De hadde samles 8.30, vi kom ikke før 11.30! (vi evangeliserte i andre landsbyer før dette, og det er litt vanskelig å beregne på forhånd hvor lang tid vi trenger i hver enkel landsby). Vi hadde sagt at vi kommer på formiddagen.
Vi satte oss under et stort tre, med masse skygge, de lokale satte seg ned på stråmatter, men de eldste fikk benker. Det fikk vi også. Det var 62 barn og voksne tilstede, de fleste f ra nabolandsbyer. Den eldste og mest rutinerte evangelisten fikk oppdraget til å forkynne her. Han var veldig overbevisende, kan den lokale dialekten og kulturen, derfor fulgte tilhørerne godt med på hva han hadde å si. Han brukte 20 minutter på å prøve å overbevise dem at Jesus er den eneste som kunne frelse dem, hva det betydde , hva det ville si å følge Jesus, hva det som skal til for å bli kristen,…. Dette var den landsbyen der vi fikk den beste tilbakemeldingen (som jeg har opplevd, de andre har mer erfaring enn meg), og de spurte hva som måtte til for at de kunne få en kirke i den landsbyen. Vi svarte at dette er en prosses, men hvis en av de var villige til stille huset sitt til disposisjon på søndager, kunne de begynne med å ha søndagssamlinger der. Og vi skulle diskutere hvem som kunne komme til de og lære de opp i den kristne tro, ha gudstjenester, i alle fall en gang i måneden. Dette høres lite ut, men synoden vår har ikke mange kikrelige medarbeidere, derfor kan ikke hver kirke eller husmenighet få besøk hver søndag. Men vi prøver å prioritere de nyoppstartet menighetene, for at de ikke skal miste troen, eller synes at dette er veldig vanskelig.
Av 62 barn og voksne var det 6 som var døpt, alle voksen. De eldste i landsbyene var ikke døpte, men var positive til dette. Dette betyr at hvis de eldste blir døpt, er det ikke umulig at hele landsbyen blir døpt, siden de følger anbefalingene fra de eldste.
Vi kjørte derfra med stor glede i hjertene våre. Vi hadde ikke døpt noen den dagen, men tatt et stort steg for at mange blir døpte, hvis vi ikke neglisjerer dem i framtiden. Det er sånne turnéer som får misjonæren til å trives i jobben sin!
Men dette er bare en side av jobben. På en annen tur var de positive til kristendommen, men var ikke klare til å ta imot Jesus. Mens vi satt der og snakket med dem, lekte ungene med tryllemidlene \ amulettene til foreldrene. Nesten alle hadde sånne på seg. Vi opplevde at den eldste i landsbyen fortalte en fortelling om en medisinmann som ga opp alle tryllemidlene sine fordi han ble overbevist om at Jesus var den Eneste. Han fortalte med stor overbevisning, sånn at jeg trodde at det kommer til å være enkelt å få han kristen. Men nei da, han var ikke klar, selv om han mer eller mindre sa at Gud er sterkere enn det han tror på. Dette er det forfedrene våre holdt på med, foreldrene våre, og dette må vi holde på med, svarte han på det direkte spørsmålet: hvorfor ikke gå vekk ifra tryllemidlene og bli kristen? Denne landsbyen har vi selvfølgelig ikke gitt opp, vi kommer til å besøke den mange ganger. Dette motiverer til å jobbe hardt, for å få fram det vi tror på.