Alle lurere vel på hvordan det går med mannen i huset? Jeg (Rado) reiste sammen med Rivo (nestlederen i evangeliserings departementet) til Morondava. Der skulle vi undervise på presteskolen. Dette var veldig spennende for meg. For det første bodde jeg i Morondava i 5 år (83-88). For det andre, farfar og far har begge vært rektorer på presteskolen (det var bare bibelskole mens farfar var der). For det tredje, synoden og skolen hadde send søknad om å få to misjonærer til å undervise der når de hørte at jeg og Turid skulle til Madagaskar. Det er bare to lærerer der (og en pensjonert lærer som hjelper litt) som skal undervise i alle fag på presteskolen, i tillegg har de også en bibelskole som de samme to har ansvar for, og et 9 måneders ”artium i teologi” program , og ja, de samme har ansvar der også. Men vi vet at søknaden ikke ble innvilget, NMS hadde andre planer!
Det tar ca.10 timer å kjøre i fra Anstirabe til Morondava. Det må sies at 110 km på den strekningen må en regne med å bruke 4 timer på! Og det er ikke i regntiden. Da tar det vel dobbelt så lang tid.
På veien, i en liten landsby der vi spiste middag, mistet jeg lommeboken min, med en del penger og alle visa-kortene mine. Dette fant jeg ikke ut før vi hadde kommet fram til Morondava, og å snu og kjøre tilbake var ikke aktuelt: det tok minst 3 timer en vei. Trøsten er at de som fant den ikke har tilgang til minibank, eller bruke visa-kortene til å handle ting på nettet.
Det første som slo meg når vi kom fram, var at Betela (misjonsstasjonen vi bodde i før, og hvor presteskolen ligger) ikke var som før: det var en del nye bygninger, masse søppel, husene var i dårlig stand,…. Det som gledet meg var at barndomshjemmet sto der ennå, i full glans! Dette er et verneverdig hus: det gamleste og største trehuset som er bevart. Her har jeg mange gode minner ifra. her bodde vi i 5 år, her fikk jeg de første vennene mine på Madagaskar (og jeg var så heldig at jeg traff tre av dem på turen). Verandaen rundt huset var godt å ha, der spiste vi når det ble altfor varmt til å sitte inne og spise, der kunne jeg øve meg med den første DBS sykkelen min før jeg fikk sykkle nede, det var spennende å klatre opp og ned, ikke bruke trappene. Kokosnøtter og andre frukttrær i hagen, vi fikk studentene til far til å lage en liten fotballbane til oss i hagen! Alt dette kom jeg på igjen når vi kjørte inn i Betela
Presteskolen har en ”fotballbane” rett foran. Det var her jeg spilte fotball nesten vær dag. På søndagene måtte vi vente til ettermiddagsgudstjeneten var ferdig før vi kunne spille, Kirken er rett ved siden av banen. Her var det fotball både tidlig og sent når vi ikke var på skolen: ikke alltid med en ordentlig fotball, ofte med ”hjemmelaget” fotball, men det fungerte veldig bra. Det var mange barn og ungdommer på misjonsstasjonen sånn at vi kunne ha to lag, men ofte spilte vi mot andre gutter fra nabolandsbyen. Fotballsko? Det var vel bare meg og en til som hadde det, resten spilte barbeint. Men noen av de beste fotballspillerne jeg har spilt med og mot trengte ikke fotballsko for å ha det gøy på banen.
Jeg hadde et kurs om lederskap. Det var litt rart, jeg var den yngste der, og en av de som satt i salen (pensjonerte læreren) hadde vært kollega med min far. Her kom jeg og skulle undervise hvordan de skulle bli gode ledere og hvordan lede en menighet etter Guds vilje. Men det gikk fint, det kom noen til meg og spurte og jeg kunne skrive ut det jeg hadde undervist, dette måtte de ha! I salen satt prestestudentene, bibelskolestudentene med kone (og barn). Det ble en bekreftelse for meg at det er dette (undervisning) som passer meg akkurat nå. Studentene her studerer i 4 (prestestudenter) og 2 år (bibelskole). Til sammen er de 35. det er bare et kull her(presteskole og bibelskole), siden skolen ikke har penger nok til å ha flere. Derfor venter de i 4 år(2 år for bibelskolen) for å ta inn nye studenter.
Alt i alt var det en fin tur, men det ble litt lenge vekke ifra Turid og Filip (reiste mandag, kom tilbake fredag).
På slutten av dagen var det lov å gå til stranden og ta seg en Cola. Det var her, for mange år siden, jeg syklet fort inn i sjøen, bremset med forhjulet og ”stupte” i sjøen. Vet ikke om jeg hadde gjort det i dag….
Så var det advent. Første søndag i advent var aktiviteten på søndagskolen å lage julepynt. Filip lagte dette vakre eksemplaret, og kunstverket har fått sin egen hedersplass på hylla. Trolig er foreldrene mer fornøyde enn kunstneren selv, som ikke syntes dette var så spesielt.
