Mormor

Gratulerer med dagen den 15.august, mormor!

tenk nå er det bare 2 uker til jeg kommer for å bo hos deg i nesten 3 måneder. jeg forstår ikke helt hva det betyr, men jeg forstår at mor gleder seg. hun forteller forresten om hva du og jeg skal gjøre. at du skal ta meg med for å se på mø og bæ. at du skal ta meg med på kafè og kjøpe bolle til meg. og at jeg skal vise deg hvordan man hopper på trampolinen. men mor sier at du ikke får lov til å lage vafler til dada hver dag slik du gjorde sist gang vi bodde hos deg, for det har verken jeg eller dada godt av. men jeg og dada er faktisk enige om at det hadde vært veldig godt. også har du så mange leker og bøker jeg aldri har sett, og "disser" og trapper og andre ting til å henge og klatre i.

dada og mor gratulerer også, og sier de skal ta nye bilder av oss to til neste gang jeg skal vise bilde av deg på bloggen.

kos på kinnet fra filip

Soanatao

I Ihosy er det en stor hovedkirke for FLM (Fiangonana Loterana Malagasy), den ligger helt i sentrum og det er vår nærmeste nabo. Her møter hundrevis av mennesker hver søndag, inkludert den lille familien Rabenorolahy.

Men på søndag var vi på besøk i en nystartet kirke i en bydel i Ihosy. Kirken er startet på initiativ fra de som bor der, og ønsket deres er å ha en kirke i sin bydel slik at de kan nå flere. Det er både tradisjonelt troende, katolikker og medlemmer av en utbryterkirke fra den gassisk-lutherske i dette området. Siden de begynte med gudstjenester i Soanatao i mai, har frammøtet økt til det dobbelte - og skolestua fylles til randen.

Vi var inviterte til gudstjeneste og syntes det er veldig kjekt og inspirerende å møte slike engasjerte og brennende kristne.

Kirken har ikke egen prest, men denne dagen var sjefen til Rado, leder for Tafika Masina i synoden tilstede. Med besøk fra både prest og misjonær ble Guds dag feiret på skikkelig måte, med nattverd, forbønn for et nytt kirkemedlem samt tilgivelses-tilsigelse av et av medlemmene, og dåp av 13 barn. Dette tar jo litt tid, så de to som blir mest sure av matmangel måtte rett og slett reise hjem før alt var ferdig. Matmor hadde ikke fått med seg at det skulle være prest tilstede, og hadde dermed ikke tilstrekkelig proviant til en gudstjeneste utover 3 timer. Rado er derimot ekte gassere og kom gående hjem etter både gudstjenesten og påfølgende komitèmøte var ferdig.


Dåpen i den Treenige Guds navn er den samme Guds gave hvor i verden den skjer. Men Turid hadde enda til gode å overvære dåp av mange samtidig her på Madagaskar og var litt spent på hvordan dette skulle skje. Selv har hun hatt den glede og ære av å døpe 6 små barn på samme gudstjeneste i Norge, men her var det altså dobbelt så mange. Som bildet viser stiller alle seg framme ved døpefronten og venter på at barnets navn skal ropes opp. Det ga en stemning av at dette er noe de virkelig ønsker, og selv om ting på en måte virket hverdagslig, tok det på ingen måte vekk underet i handlingen.

En uke i Tulear

Før helgen kom vi tilbake fra en uke i Tulear. Tulear er vår nærmeste kystby, ca 4 timers rask kjøring fra Ihosy.

3.august feiret vi 4-års bryllupsdag med en utsøkt hummermiddag, med gassisk musikk og dans i bakgrunnen. 4 år høres på den ene siden kort og lite imponerende ut. Vi føler likevel at tiden vi har hatt sammen virkelig er god grunn til å feire.

4.august var en liten milepæl, da var det 2 måneder til termin, og vi benyttet sjansen til å ta bilde av magen til Turid.



En dag reiste vi til Ifaty for å bade og sole oss. Filip har det helt topp i slikt miljø. Er veldig aktiv og holder "damene våre" i aktivitet. Damene er dagmamma Berthine til venstre, og vår nye hushjelp Perline til høyre.

Mens vi var i Tulear traff Rado bestekameraten sin der. De "fant" hverandre som unge gutter i Tana, men er begge opprinnelig fra nettopp Tulear. Leva er løyntnant, snart kaptein, og landslagsspiller i basketball. Og til Turids glede er han ikke redd for å bruke det han kan av engelsk.
Vi hadde planlagt en helg i Tulear, men ble en hel uke. Filip ble syk, etter hvert med høy feber vi ikke klarte å få ned med paracet. Når slikt skjer i et land med hjernemalaria, blinker varsellampene og bekymringen stiger for foreldre uten stor erfaring med syke barn. Vi er heldige som misjonærer og fikk raskt kommet til lege utenom arbeidstid, og han kunne heldigvis konstatere at det var snakk om halsbetennelse. De neste dagene brukte vi på å få ned feberen, tvinge i Filip drikke og håpe på å få den friske, aktive gutten vår "tilbake". Det gjorde vi, og i skrivende stund er Filip seg selv igjen, en sjarmerende stabukk.